Av Torbjørn Anderssen, Oslo, Norge

Norge har vært en lillebror i nordisk designsammenheng med en dårlig utviklet kultur for ferdigvareindustri og et utydelig nærvær på den internasjonale designscenen. Hvordan står det egentlig til med norsk design nå om dagen? Fins det en økt bevissthet i Norge om betydningen av design? Hvordan ser unge designere på dét å skulle etablere seg i Norge? Med egne erfaringer fra møbelindustrien som ståsted har jeg ringt litt rundt for å høre hva folk tror om disse greiene.

Som designer har man to lag med kunder man må ta hensyn til. Man forsøker selvfølgelig å tegne brukelige produkter for folk flest. Samtidig jobber man med industrien som den egentlige oppdragsgiveren. Er ikke oppdragsgiveren fornøyd ender prosjektet heller ikke opp i produkt. Skal man som designer snakke om en økt bevissthet rundt faget burde man behandle temaet på i allefall 3 nivåer. Økt bevissthet blant folk flest, økt bevissthet om hvordan design kan brukes i industrien og økt bevissthet blant designerne om sin egen rolle. I det følgende kommer jeg til å skrive mest om det industrielle nivået.

Da jeg utdannet meg ved Kunsthøgskolen i Bergen på slutten av 90-tallet følte jeg at det var en murrende konflikt mellom designere på den ene siden og industrien på den andre. Jeg kjente meg forpliktet til å gå på barrikadene og rase mot industrien demonisert ved den gigantiske hvilestolprodusenten Ekornes. Problemet var kanskje at jeg ikke visste helt hvorfor vi skulle være så sinte. Designeren hadde på seg alpelue. Hun (eller var det han?) drakk rødvin, realiserte seg selv og sa ja og nei – aller helst NEI. Industrien forsto ikke hva design var og skydde unge designere med friske idéer. Så utydelig var min faglige identitet og forståelse av feltet. Men selv om dette var et karikert bilde av forholdet mellom designer og industri var det nok ikke helt feil.

Steinar Hindnes cirkus design etablerte seg som designer i 1991 sammen med Dave Vikøren. Siden da har han vært en markant aktør i det norske feltet. Han husker godt tilløpene til mistro fra begge leire. Det var in å disse industrien og å stå sterkt på egne idéer. Samtidig var mye av industrien mildt sagt i tvil om verdien av designernes kompetanse. Det var en fast vending blant norske prosusenter at produkter som ble hedret med designpriser aldri kom til å selge ett eneste eksemplar. Han mener bildet har endret seg. Aktørene som var altfor skeptisk til design er borte eller omstrukturert. Før var industrien dominert av gründere som tok seg av alt fra A til Å – produktutvikling inkludert. Nå ansettes arbeidskraften på bakgrunn av spesialisert kunnskap innen ledelse, økonomi, markedsføring eller produksjon og i en slik sammenheng er det kanskje lettere å anerkjenne også design som et verdifullt spesialområde?

Olav Eldoy en annen oldtimer i bransjen, ser tilleggsfaktorer. Han kjente seg mer misforstått som ung og uetablert designer enn som suksessrik nestor, og akkurat dét er jo et godt poeng! Han ser også at mens norsk møbelindustri på 60 og 70-tallet hadde en internasjonal stil ble det på 80 og 90-tallet introdusert en særnorsk furustil som produsentene i stor grad behersket selv. Det var derfor ikke bruk for designere i så stor grad. Industrien levde meget godt på det de fant på selv. Da det norske markedet ble mer internasjonalisert igjen på slutten av 90-tallet måtte industrien ta grep for å demme opp for den økende importen og det ble igjen større behov for designtjenester. Slik ble industrien dratt videre gjennom en større bevissthet blant folk flest om hva som var tilgjengelig i verden.

Det er kanskje disse bevegelsene i markedet som unge designere som oss i Norway Says trakk veksler på da vi startet vår praksis? Noen av våre mest vellykkede prosjekter har vært med norske produsenter som LK Hjelle,Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og Porsgrund Porselensfabrikk. Lars Tornøe Tveit Torne i det nyetablerte tospannet Tveit og Tornøe har også positive erfaringer med norsk industri. Han kjenner seg verdsatt av industrien og mener at designer og industri i stor grad trekker samme lass og ønsker de samme tingene.

Hva skal skje med Norge når oljen tar slutt? Det er man etterhvert blitt litt nervøse for. Det statlige virkemiddelapparatet har derfor gjort en stor jobb med å kommunisere viktigheten av næringsrettet design gjennom positiv eksemplifisering ved utallige kurs og konferanser for næringslivet. Det ”nye Norge” skal stimuleres. Man har kommet dit at industrien anerkjenner design som et integrert virkemiddel for økt profitt eller simpelthen som overlevelsesmetode i en tøffere internasjonal konkurranse. Dette er et steg i riktig retning, men man må dypere ned. Design er ingen mirakelkur. Når alle bruker designere er ikke lenger design et differensierende suksesskriterium i seg selv. Det som blir viktig er ikke hvilke designer man bruker men hvordan designeren tas i bruk og hvordan design inngår i en bedrifts helhetlige strategiske tenkningen. På dette området er det en stor jobb å gjøre i Norge. Det blir en spennende tid framover.

Til tross for en positiv bevegelse i designdreven industri er den norske ferdigvareproduksjonen fremdeles liten. Et tydelig eksempel på dette er at Norge like gjerne bruker unika som industrialiserte produkt når norsk design brukes i nasjonal markedsføring ute i verden. Selv om alle de unge designerne jeg snakket med var optimistiske med tanke dét på å etablere seg i Norge og så seg selv mer som en integrert del enn som en motpart til industrien var også alle var også enige om én ting: Det norske markedet er trangt om man vil overleve av å tegne produkt og spesielt om man fokusérer ensidig på møbler.

Dette er også vår erfaring i Norway Says: Dét å etablere seg som norsk designer er å etablere seg som internasjonal designer. Unge designere må ut av Norge både for å ha stort nok marked for seg selv men også for å kunne logge gamle Norge på internasjonale designfaglige strømninger. Slik kan de representere en viktig kulturell input til eksporterende norsk industri. Industrien må også i større grad bruke designere utenfra for å bli sterkere og mer interessante ute i verden.

Jeg har ikke skrevet noe om designernes bevissthet rundt sin egne rolle og sitt eget virke. Det kjentes ut som om det kom til å bli for stort og for vanskelig så det må visst bli en annen gang.

Torbjørn Anderssen er Senior Designer og Partner i Norway Says. Torbjørn er 31 år og bor i Oslo. I 2000 var han med å starte utstillingsprosjektet Norway Says som i dag er et firma med partnerne Espen Voll og Andreas Engesvik.